Min kopp te

Som jeg sa til H i dag, er det ironisk at jeg som bekymrer meg sånn over arbeidssituasjonen min, jobber hele tiden.

I kveld og i morgen kveld blir det vakt igjen. Fint det.

Ellers ser det ut til at jeg begynner å se mot Østlandet igjen. Sender inn noen jobbsøknader i hovedstaden, så får vi se.

In other news, har jeg besluttet å selge kameraet mitt. Jeg bruker det ikke på langt nær nok til å kunne rettferdiggjøre å eie det. Det er litt som et slags vennskap som bare har tonet ut med tiden. Det var gøy så lenge det varte, men nå er det på tide å gjøre noe annet.

…som for eksempel å ta lappen! Hittil har jeg hatt 4 kjøretimer (2 dobbelttimer), og det er bare så sinnsykt gøy!! Jeg begynte med blanke ark, og nå begynner jeg å få dreisen på giring og sånt. Men fortsatt er det så mye å holde orden på inni bilen at jeg sliter med å få med meg hva som skjer på utsiden – andre biler, trafikklys, fartsgrenser og fotgjengere og andre “detaljer”, haha.

Til uken som kommer skal jeg ha 6 nye timer, gleder meg allerede!

Jeg henger litt etter, så først nå har jeg begynt å se på Svenske Hollywoodfruer. Herlighet som jeg gliser av det programmet, spesielt Maria Montazami (på bildet). Hun er avhengig av “tofsar”, altså sånne gardindusker og “ostkrokar”, ostepop. Hun bruker masse penger på tofsar og har nesten 100 stykker i huset sitt. Fantastisk.

Før hun tjente sine egne penger, hadde hun en enkel forklaring på hvordan hun fikk økonomien til å gå rundt: “Han (altså mannen) betalar allt.” Herlig! Og hennes interiørtips går blant annet ut på at hvis det er noe man har veldig lyst på som er dyrt, så sier man bare til mannen at den tingen koster 64 dollar, maks, mens den egentlig koster 400 dollar. Og så setter hun litt penger på kortet hun betaler med, også stjeler hun av familiens matpenger og betaler resten etterpå. Haha!

Samtidig ser hun ut til å være en ekstremt varm og omtenksom person. Det viktigste i livet er familien, og hva er vel bedre enn det?

(Dessverre ikke mitt bilde)

Wow, Stockholm var kjempegøy.

Bodde på Castanea hostell, gikk i Stockholms snartjulete gater og kikket på rare klær, dyre klær, stygge klær og fine klær. Prøvde steindyre ting bare for gøy, ble sliten i føttene av gåing på brostein og annen stein, tok mye t-bane, leste kart, gikk i ring og fram og tilbake, spiste god mat og rar mat og lo. Masse.

Tok bare med kompaktkameraet. Har endelig fått bekreftet at det er så elendig at det ville ikke gått ned i verdi om jeg mistet det i en kjøttkvern.

Tåka var så lur i dag at den stengte Flesland.

Jeg vet ikke helt hva det er med høsten. Som inneperson på min hals, liker jeg høst. Jeg trenger anledninger til å være inne uten å ha dårlig samvittighet. “Dessverre” får man jo av og til disse strålende vakre høstdagene hvor sola nesten brenner i frostrøyken og løvet nærmest stråler der det ligger over alt.

En kollega er glad i fint vær, men han sitter som regel inne og nyter at det er vakkert ute. Det synes jeg er fint. Jeg er ikke helt der at jeg tør å innrømme det ennå. At jeg helst vil være inne. Det er jo in å være ute og bevege seg.

Jeg er ikke in. Jeg er ut, inne.

Alt jeg vil er å skrive og arbeide med tekst. Trylle med ord, fortelle andre det som betyr noe, det som er viktig. Bidra til å informere og opplyse.

Det er det eneste jeg er helt sikker på her i livet, derfor landet jeg på journalistutdannelse for et par år siden. Der lærte jeg mye bra fra flotte lærere som delte min lidenskap for faget. Dessverre vet jeg aldri når jeg kan få bruke all denne kunnskapen og lidenskapen. Jeg har nemlig havnet inn i den samme karusellen som så mange andre nyutdannede journalister: vikarkarusellen.

Nå har jeg vært tilkallingsvikar i ett år og tre måneder. Sannsynligheten er stor for at jeg kommer til å danse denne dansen en god stund til. Men jeg begynner å bli sliten.

Jeg kan aldri planlegge. Reiser sjelden fra byen. Når spør de meg neste gang? Noen ganger to timer før et skift begynner. Det blir mange SMS-er til venner med “Sorry, kan ikke i dag likevel, må jobbe”. Andre ganger er jeg heldigere og får noen dager på meg. Da er det til å leve med. Man venner seg til det meste.

I høst dro jeg på ferietur for første gang på nesten tre år. En uke på Gran Canaria, langt unna både arbeidsplass og PC. Hele uken gikk jeg og håpet at de ikke skulle spørre om jeg kunne jobbe, av frykt for å måtte si nei til sårt tiltrengte penger. De spurte heldigvis bare én gang. Jeg måtte selvfølgelig si nei. Jeg kunne (og skulle) ikke jobbe fra Spania.

Tross usikkerheten, har det alltid ordnet seg på et vis. Jeg har alltid fått vakter nok til å dekke utgiftene mine. Nå skal det imidlertid kuttes ned på vikarbruken på arbeidsplassen min.

Hvordan skal det gå nå?  Vil jeg greie å betale husleie neste måned? Nå føler jeg meg om mulig enda mer låst til byen jeg bor i enn før. Ringer de og spør nå, kan jeg i hvertfall ikke si nei, nå som vakter antakelig blir en sjelden luksus.

Må jeg begynne å lete etter jobb andre steder? Kanskje det. Men det sitter langt inne. “Problemet” er at jeg aldri har hatt det så gøy før. Jeg har funnet drømmearbeidsplassen, og strekker meg langt for å få være der, om enn bare av og til. For å få gå i de korridorene, for å omgås alle de herlige menneskene, for å lære så mye.

Jeg har valgt yrket selv, og har aldri billet meg inn at dette skulle bli enkelt. Likevel er det frustrerende å aldri vite, aldri kunne forutse og planlegge. Selv om jeg kun er tilkallingsvikar, er jeg aldri ute av jobbmodus. Det tør jeg ikke ta sjansen på.

Det er mange spørsmål, jeg vet ikke om noen har svar. En liten trøst er at jeg i hvert fall ikke er alene.

Det er forunderlig hvordan så mange tror at det går an å beholde blogglesere ved å poste ett innlegg annenhver uke. Det gidder de færreste, og til slutt blir man lei av å sjekke innom for å se etter nye poster.

Jeg er ikke en av dem som tror det nevnte, men jeg oppfører meg som en likevel.

Nå er ikke denne bloggen akkurat noen ny sivilisasjons krybbe, men det går jo an å oppføre seg som seg hør og bør i bloggsfæren likevel.

—

Nå er det hverdag igjen. På en måte litt trist, på en annen måte veldig greit.  Knekkebrød til frokost, Pepsi Max (kan ikke leve uten), rutiner, mindre sukker, jobbing *, og høst. Sengen min, lydene av folk og stemmer under vinduet om natten, flere og nye bøker å lese, ny sofa og venner på besøk.

* Jobbsituasjonen har dessverre fått seg en knekk, og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Avventer litt. Til tross for ganske stor usikkerhet, er jeg forbausende rolig. Foreløpig.

Kommer litt høstbilder om ikke lenge.